Av Bjarte Frøyland, Oslo Teknopol

Ikke rart da at alle de store globale teleoperatørene, på sin årlige felleskonferanse arrangert av GSMA i Barcelona nå i februar, ble enige om at det var på tide å gjøre et felles løft for et mer effektivt og mobilt helsevesen. Tanken bak er altså svært enkel: Når moderne mennesker flytter seg raskere og hyppigere, må helsevesenet følge med der individet beveger seg

Vi ser kanskje for oss sykesenger og legeteam som flyr på tvers av jordkloden til enorm kost for sprengte offentlige budsjetter. Og vi ser kanskje også feite teleoperatører som profiterer på at enorme datamengder flyttes fra sted til sted, der du og jeg tilfeldigvis beveger oss. Og, dersom vi er innsatt i personvernet, blir vi muligens kalde i håndflatene av tanken på uskjermede data som flytter seg mellom regioner, nasjoner og jurisdiksjoner i et ukontrollerbart tempo.

Heldigvis er dette enklere enn som så: I de fleste land er det allerede nedsatt som prinsipp, at du selv er konge over dine egne pasientdata. Hvorfor da ikke bære dine egne pasientdata med deg dit du drar, slik at lokalt helsepersonell kan gjøre informerte valg på dine vegne, stille diagnoser og oppstarte behandling med din egen sykehistorikk som utgangspunkt. Ja, de kan endog med dagens teknologi foreta sikre oppdateringer av mine pasientdata underveis i forløpet, slik at også andre kan få tak i ferske journaldata om deg, på din anvisning, fra din mobile løsning (for alle praktiske formål fra din mobiltelefon).

Det er altså kommersielle interesser inne i dette bildet. Noen selger deg linjekapasitet, noe den mobile enhet, noen er eksperter på sikkerhet, tilgjengelighet og oppdatering av data osv. Men, er det da slik at det å tjene penger på å redde liv er ondt i seg selv? Eller skal vi la den nye teknologien spille på vårt lag, uansett?

Jeg tilhører altså de som mener det siste, og jeg er ikke alene. Derfor, la oss ta et raskt blikk på fordelene ved en slik innfallsvinkel. Hvorfor den gir overlegen helse pr. krone på gitte områder, og hvorfor det skal vektige grunner til for å stoppe en frigjørende og demokratiserende prosess for folk sin private helse?

Jeg tar et første eksempel fra lokalmiljøet, slik at du ikke skal tro dette er noe som kun gir effekt for globetrotterne. Som middelaldrende akademiker med nettverk inn mot de nye fartsyrkene (les: finans, advokatnæring, media og ledelse) ser jeg venner falle som fluer rundt meg. Noen er bitt av det nå så veldokumenterte ”amatørproff-syndromet” innenfor masseidretten, mens andre lever litt vel tett på både jobben og utelivet. Det de har til felles er at de stuper midt i en aktivitet, ofte som nådeløse ofre for tilstedeværelsen av tilfeldig forbipasserende.

Hva om du er mutters alene? Hva om du ikke får hjelp fordi den som tilfeldig passerer ikke er kompetent til å hjelpe? I begge disse tilfeller, og spesielt der tid er avgjørende, vil en mobil journalløsning kunne hjelpe, og spesielt der den er koplet opp mot posisjoneringstjenester (noe alle moderne mobiltelefoner vil ha som innebygd standardløsning om et år eller to) og andre nettbaserte verdiøkende tjenester.

Det blir et for langt lerret her å skulle gå inn på hvordan dette i praksis vil fungere, men teknologileverandører som Microsoft, Google og Telenor satser 100 talls millioner FoU kroner hvert år på å sikre fremtidig fjernbehandling av denne typen, uberørt av helsehender. Løsningene er aktuelle for spesielt hjertepasienter, og kan ytterligere forsterkes ved (men, er ikke avhengig av) individuell tilpasning i forkant.

Det neste eksemplet gjelder forenklinger i hverdagen for de av oss som flytter på oss litt mellom relativt oppsatte løp; det være seg mellom hjem og hytte, hjem og fjernarbeid eller arbeidssted og arbeidssted. Det er når disse stasjonene er på ulike fysiske steder, altså der aktuelt helsepersonell og institusjon endrer eierskap og ordelinje, at dette får spesiell aktualitet. I Norge har vi organisert oss såpass kronglete at den nødvendige stasjonsdistansen i så måte i mange tilfeller inntreffer så raskt en passerer kommunegrensen.

For det er nå engang slik at dette ikke fungerer spesielt godt i dag. Hvis jeg blir syk i Oslo, men bor i f.eks. Trondheim, har jeg et ”major problem”. Jeg krysser helseregion, som igjen betyr at jeg krysser helseforetak, som igjen betyr at jeg krysser avdelingsgrenser. På alle disse nivåene er det lagt ned legale og institusjonelle sperrer for flytting av mine pasientdata. Dette er altså dersom jeg ikke da tilfeldigvis bærer dem med meg selv fysisk, på min egne mobile enhet. Da kan alle gis tilgang direkte, av meg.

Så er det de av oss som har ”hytta” i utlandet. Vi er noen hundre tusener allerede, og vi skal bli flere, har jeg hørt. Det demografiske aspektet forsterker aktualiteten av dette aspektet ved etterspørselen mobil helse. Ta bare de 75 000 norske trygdemottakerne som har primær oppholdsadresse på solkysten i Spania. Hvorfor skal de måtte dra hjem til Norge hver gang de har behov for informert legehjelp basert på egen pasientjournal? Så kan du si, hvorfor offline og mobil i en slik sammenheng? Da har du kanskje ikke prøvd å få dine egne pasientdata ut over nettet?
Norsk helsepolitikk har en tendens til å se alle motforestillinger knyttet til slike scenarier. Jeg skal ikke her utdype disse, siden så alt for mange spaltemeter i norske medier likevel er fulle av dem. Det er da heller ikke i Norge utviklingen i retning av å ta i bruk teknologi for mobil helse er lengst fremskreden, selv om vi så visst har de aller fremste globale teknologileverandørene på dette området rett rundt hjørnet for regjeringskvartalet.

Er vi enige eller uenige i at mobil teknologi kan virke helsebringende, er det uansett bare spørsmål om tid før mobil helse er en realitet. Historien viser at grensesprengende samfunnsnyttig teknologi uansett vil tas i bruk. Motstanderne kan fordrøye prosesser et år eller ti, men de globale politiske og kommersielle interesser er for sterke i lengden. Man kan ikke undertrykke fremskritt over tid!