Vi trenger mer empowerment-tenkning!

Skal vi lykkes med brukermedvirkning må vi ta utfordringene det innebærer på alvor, og jobbe frem nye modeller for samarbeid og samhandling. Tar vi utgangspunkt i empowerment vil det bety radikale endringer både av holdninger, roller, kommunikasjon og brukerens innflytelse.”
(Anne Hollingen, 2008).

Brukermedvirkning er lovfestet som en rettighet for pasienter, og i Forskrift om individuell plan har pasient- og brukermedvirkning en egen paragraf. Likevel er maktforholdet mellom pleier og pasient noe de
snakker lite om i Helse- og omsorgssektoren.

Selv om brukermedvirkning er en rettighet, er det fortsatt helsepersonellet som vurderer når og på hvilke områder bruker-medvirkning skal skje. Det er dermed nærliggende å spørre seg om medvirkningen er reell, om den individuelle planen virkelig er brukerens plan?

Individuell plan er en rettighet for brukere med behov for langvarige og sammensatte tjenester, og fungerer som et verktøy for samarbeid mellom bruker og tjenesteapparat. Kommunen har plikt til å utarbeide planen og skal sikre at tjenestene tilbys og ytes ut fra et pasient- og brukerperspektiv. Antall individuelle planer er en av kvalitetsindikatorene på de kommunale sosiale tjenestene i KOSTRA-statistikken.

En tenkning der alle mennesker har ressurser, innflytelse og medbestemmelse, også kalt empowerment, blir ofte nevnt som grunnleggende holdning i arbeidet med individuell plan. Tradisjonelt har vi som helsepersonell visst best og gjort det vi mente var best for brukerne. Men NOU fra 2005, ”Fra stykkevis til helt”, peker på at den nye pasientrollen i den vestlige verden har utviklet seg fra å være passiv og autoritetstro til å bli langt mer aktiv og bevisst.

Det er også min erfaring at brukere ønsker å kunne ta mer styring og å være mer delaktig i egen plan hvis de fikk anledning til det av helsepersonellet.

Mange opplever dog at papirplanen oppbevares i en lukket skuff inntil den er gått ut på dato. Hvordan kan samhandling og medvirkning foregå ut i fra en lukket skuff? Hvor reell blir rapporteringen til KOSTRA-statistikken i forhold til kvalitet i slike situasjoner?

Det finnes miljøer i Helse- og omsorgssektoren som jobber for å adressere utfordringen med nye løsninger. Det anerkjente “Senter for pasientmedvirkning og samhandlingsforskning” ved Oslo Universitetssykehus utvikler og forsker på IT-verktøy og metoder som styrker pasienters innflytelse over egen behandling. De har nå utviklet en nettbasert individuell plan med fokus på brukerens ressurser. Hypotesen er at brukere med tilgang til en pasientsentrert og nettbasert individuell plan opplever en form for myndiggjøring ved økt deltakelse og ansvar. De får mulighet til å jobbe målbevisst med eget liv, og opplever dermed økt livskvalitet.

Skal Helse- og omsorgssektoren i Norge lykkes med å øke brukermedvirkningen, sikre et helhetlig tjenestetilbud og jevne ut maktforholdet i arbeidet med individuell plan, må de tørre å gi slipp på noe av den tradisjonelle kontrollen. Vi trenger mer empowerment-tenkning! I tillegg må vi være åpne for at de muligheter som teknologien tilbyr kan være hemmeligheten til et mer balansert maktforhold mellom pasient og helsepersonell.

Da blir spørsmålet: Ønsker vi å gjøre noe med dette? Er Helse- og omsorgssektoren klar for utfordringen?